Begrensningenes muligheter

På 1960-tallet kom en løst sammensatt gruppe av hovedsakelig franske forfattere frem til at de ville tilnærme seg litteraturen på en ny måte. Man skulle ikke lenger sitte og vente på Inspirasjonen med stor I, som man hadde gjort siden romertiden. Nå skulle man tilnærme seg det akk så fryktinngytende blanke arket med et sett begrensninger og strukturer for å få den kreative jusen til å flyte.

I verktøykassen hadde de begrensninger som S+7, der du skulle bytte ut hvert substantiv med det syvende substantivet som kommer etter det i en tilfeldig ordbok. En enklere teknikk kalt lipogram går rett og slett ut på å unngå enkelte bokstaver helt, gjerne populære som 'E'. Test ut noe sånt i neste PR da vel?

Av interessante verk fra denne gruppen har man Raymond Queneaus Exercices de Style der han gjengir en hverdagslig hendelse på 99 måter, hver i sin særegen stilart. Det kanskje mest tilgjengelige og populære verket er La disparition av George Perec, der handlingen dreier seg om fraværet av en spesifikk bokstav. Det var skrevet helt uten bokstaven 'E'.

Sjekk ut Singular Pleasures av Harry Mathews hvis du er higen på noe mer pikant til julegløggen.

Vent! Ikke gå, nå kommer det tekniske. Jeg lover.

I motsetning til Oulipo-gjengen som la begrensinger på seg selv var det eksterne omstendigheter som begrenset Nintendo på 1990-tallet. Tiden var kommet for å ta oss fra de flate 2D-verdenene til nye 3D-verdener, tilsynelatende uten begrensninger. I Super Mario 64 kunne Mario nå kaste seg rundt i alle akser, gitt at du fikk kameraet til å spille på lag. Denne friheten skapte noen utfordringer for utviklerne. Nintendo 64-konsollen hadde naturligvis ikke ubegrenset med kraft - den kunne ikke vise deg alt den ville samtidig. Var du så heldig å få en utvidelsespakke til N64'en din under treet så hadde du hele 8mb RAM å rutte med, hvis ikke måtte du ta til takke med 4mb til rådighet for hele systemet. 4mb RAM kombinert med en tekstur-cache på bittesmå 4kb tilsa at utviklerne måtte finne på noe luddig for at dette skulle gå rundt.

😶‍🌫️😶‍🌫️😶‍🌫️

Løsningen på denne utfordringen kom til å langt på vei definere uttrykket til N64-spill fra denne perioden. Elsket av mange, hatet av flere - tåken var kommet for å bli.

Mario skuer utover en blå vegg av tåke

Et av de mest velkjente eksemplene på n64-tåken er fra Turok (1997)
Under ly av denne tåken kunne utviklerne velge hvilke modeller som skulle vises når, og ikke minst - hvilke modeller skulle ikke vises til spilleren. På den måten klarte man å holde bildefrekvensen noenlunde oppe. Det medførte riktignok pop-in-effekten da enkelte modeller plutselig åpenbarte seg foran spilleren. I spill som Turok funket akkurat det greit, det bidro til horror-elementet da en mini-boss plutselig materialiserte seg 2 meter foran deg.

Tåken har preget ettermælet til de første 3D-konsollene. Men overraskende nok er det ikke kun negativt. Flere mener at tåken er avgjørende for å få den riktige atmosfæren. Nyere teknologier som emulering har gjort det mulig å finpusse de eldste 3D-spillene, blant annet ved å fjerne tåken. I 2015 kom Turok ut i nyoppusset drakt, der blant annet tåken var tatt bort, til skuffelse fra enkelte spillere:

I use to play Turok a lot back in the day, and I just got this for the Xbox one, and it's actually great playing it again. But I do actually miss the fog, it gave the game a creepy feel to it. Some levels felt like the fog was breathing all around you, you can see it move this way and that.

https://wccftech.com/remastered-turok-increases-draw-distance-removes-tension-driving-fog/

Botemiddelet på en teknisk utfordring ble altså til en egenskap som er omfavnet av spillere, til det punktet at det nå er kommet nostalgiske forsvar av tåken:

https://www.vice.com/en/article/in-praise-of-video-gamings-old-dalliance-with-distance-fog/

Omfavn begrensningene

Så når ditt neste prosjekt blir ilagt begrensning på begrensning kan du lene deg smilende tilbake og tenke på Oulipo-gjengen og Nintendo-utviklerne som blomstret i møte med sine begrensninger. Finn din tåke!

Kjelder:
Om Oulipo: https://no.wikipedia.org/wiki/Oulipo